-------------------------------KLAR

Herre, jeg er ikke verdig at du går inn under mitt tak,men si bare ett ord, så blir min sjel helbredet.

Noen tanker om tilgivelse

Odd Volden

Det ser ikke ut til at gatemagasinets redaksjon har tenkt å forlate den religiøse sfære med det første. Det stiller en svakttroende skribent overfor visse prøvelser: Skal jeg følge første innskytelse og forsøke å funksjonstømme begrepet? Skal jeg snu ryggen til ”tilgivelsen” og skrive om noe annet? Eller skal jeg legge ansiktet i ydmyke folder og himmelvende blikket? Ja, skal jeg rett og slett benytte anledningen til å foreta et skriftemål? Troende eller ikke - det er vel uansett ikke mulig å gjennomleve et halvt århundre uten å ha gjort noe man angrer på?

Ikke før har jeg satt spørsmålstegnet, så kjenner jeg at dette er ubehagelig. Orker jeg egentlig dette? Plutselig dukker den ene historien verre enn den andre opp. Huff, så pinlig! Æsj, hvordan kunne jeg opptre så idiotisk? Det er klart de må ha blitt såret, selv om jeg ikke oppfattet det der og da.

Nei, dette blir for sterkt. Kanskje bør jeg rett og slett glemme hele greia? Kan det tjene til noe - for meg og dem jeg har gjort fortred - at jeg ripper opp i gamle forsømmelser og fortredeligheter? Skal man ikke egentlig la sovende hunder ligge? Eller må et modent menneske med jevne mellomrom tømme samvittigheten for slagg? Ender jeg ikke opp med å unnskylde meg rett som det er, hvis jeg skal være ærlig? Jo, det er nok å ta av. Men hva er nå ”tilgivelse”, egentlig? Er ikke det noe man ber om hvis man har ”syndet”? Orker jeg befatte meg med slikt?

Nei. Synden lar jeg ligge. Jeg klarer ikke å identifisere meg med det begrepet lenger, kjenner jeg. Men hva med ”tilgivelse”? Kan vi finne noe som løsriver begrepet fra teologien?

-Tilgivelse er et av de vanskeligste og sterkeste begrepene vi har. Å si unnskyld hvis du har gjort noe feil eller galt er mulig å gjøre, men å klare å tilgi den som gjør noe som er sårende og vondt? Det er vanskelig. Vi lever i en tid hvor populærkulturen preges mye av hevnbegreper og oppreising etter urett, men lite tilgivelse.

Likevel er den mest beundrede nålevende mann en som tilga og ikke forfulgte hevn eller straff for sine undertrykkere. Nelson Mandela er bildet på noe litt overmenneskelig; etter å ha mistet et halvt liv i fengsel, så tilga han sine undertrykkere. Hvis Jesus er problemet, så tenk på Nelson Mandela. (Høyres leder Erna Solberg i Dagbladet, 11. juli 2008, utdrag og sammendrag)

Ok. Jeg puster litt lettere: Vi kan visst snakke om og be om tilgivelse uten å gå omveien om Gud. Men kan ikke den som får beklagelsen eller unnskyldningen velge å akseptere eller ikke akseptere, ganske enkelt? Må hun ”tilgi” også? Det er noe med ordet og fenomenet ”tilgivelse” som minner meg om at noen har mer makt over andre enn godt er. Problemet med slike store ord er at de så lett får en egenverdi og tyngde som knuger heller enn å sette fri.

I samme åndedrett er det likevel betimelig å spørre om ikke hovedproblemet i dag nærmest er det motsatte: Vi løser primært konflikter ved å skygge unna, ved å bytte ut alle som utfordrer oss følelsesmessig og sosialt - partnere, barn, andre familiemedlemmer, venner, naboer og kollegaer. Vi er blitt så mobile at vi ikke lenger håndterer verken nærhet eller varighet. I en slik sammenheng kan det utvilsomt hevdes at vi bør oppvurdere innholdsmettede ord som ”tilgivelse”, istedenfor å stikke av så fort vi opplever noe som vanskelig og sårende.

III

Errare humanum est - det er menneskelig å feile. Vi bør derfor være rause med å tilgi våre medmennesker, så sant vi har styrke til å klare det. Forbeholdet om egen styrke betyr imidlertid at vi har rett til å beskytte oss mot mennesker som fortsetter å krenke oss. Oversikt over egne behov og grenser er en forutsetning for å kunne leve et godt liv. Noen håndterer slikt nærmest automatisk, mens andre må bruke mye energi på dette. For dem som sliter med å sette grenser, er problemet kanskje ikke at de tilgir for lite, men at de har for lett for å tilgi.

”Herre, jeg er ikke verdig at du går inn under mitt tak, men si bare ett ord, så blir min sjel helbredet.” Dette sitatet er hentet fra det katolske nattverdsritualet. Man trenger ikke ha noe forhold til det guddommelige for intuitivt å gjenkjenne så vel følelsen av total verdiløshet som opplevelsen av grenseløs takknemlighet for plutselig og uventet å ha blitt verdsatt på ny.

Nåden, frelsen og tilgivelsen finnes, men ikke nødvendigvis der den markedsføres sterkest. Noen finner gjensvar i kunsten. Noen får hjelp til å løse opp knutene i terapirommet. Noen lar seg ramme og ramme inn av kjærligheten. Selv fant jeg det som best kunne romme hele meg i et lokallag av Mental Helse. Andre kan finne det i andre selvhjelpsorienterte tiltak, som for eksempel AA-bevegelsen. Der er det sentrale redskapet for endring den såkalte ”tolvtrinnsmodellen”, hvor det å vedkjenne seg krenkende handlinger og å be om tilgivelse for disse er hovedfokus:

-Vi innrømmet at vi var maktesløse…, og at våre liv var blitt umulig å mestre. Vi foretok en grundig og fryktløs moralsk og økonomisk selvransakelse. Vi innrømmet …hvordan det forholdt seg med våre feil. Vi ba Den Høyere Makt ydmykt om å fjerne våre feil. Vi laget en liste over alle personer vi hadde skadet, og ble villig til å gjøre opp med dem alle.Vi gjorde opp direkte overfor disse mennesker hvor det var mulig, unntatt når det ville skade dem eller andre. Vi fortsatte med å ta selvransakelse på daglig basis, og når vi hadde feilet innrømmet vi det med en gang. (utdrag og sammendrag av tolvtrinnsmodellen fra www.ganorge.no/12_trinn.html)

Det finnes tilgivelse for alt, lærte vi på skolen, bortsett fra synd mot Den Hellige Ånd: Vi ville ikke få tilgivelse for å si nei til kallet. Om vi oversetter det til humanistisk, vil det kanskje lyde slik: Du kan få tilgivelse for alt, men ikke for at du ikke prøver.

Det var alt for i dag. Messen er til ende. Gå med fred. Og om ikke velsignelsen hjelper: Prøv gjerne skriftemålet, samtaleterapi, væresteder, Mental Helse eller andre selvhjelpstiltak. Så lenge du prøver, lever du. Så lenge du lever, er det håp.