-------------------------------KLAR

Skal vi velge bort valgene?

Noen innfall og utfall om (den tvilsomme) nytten av å fokusere på valg

Odd Volden

Jeg kan i blant, i situasjoner som denne, kjenne litt på sorgen over at livet ikke ble som det kunne ha blitt, eller i mer eksistensialistiske termer: sorgen over at jeg valgte så feil. Uansett om jeg tenker at jeg er et offer for omstendighetene eller at jeg har muligheten til velge mitt liv, er det nå slik at den en gang så unge og lovende lesehesten gjennom store deler av det voksne livet har gått i nokså urent trav.

Det har blitt for mange aviser og for lite bøker - det hender jeg tenker at jeg er utdannet ved ”dagbla´-akademiet”. Jeg vet litt om ganske mye, jeg kan et stykke på vei henge med i andres samtaler om mye rart, jeg har et stort passivt ordforråd, men jeg er og blir en surfer heller enn en dykker; jeg funker langt bedre i hurtige og rastløse sveip på overflata enn i ettertenksomme bevegelser i dypet.

Det hadde vært så mye lettere om jeg kunne støttet meg på Kirkegaard og Nietzsche og Freud og Skinner og alle de andre som opp gjennom århundrene har diskutert om mennesket har fri vilje eller er offer for sine drifter og sine omgivelser. Det ville virket så elegant om jeg, med noen få setninger, kunne gjort rede for hva som har vært sagt og hvor saken står i dag. Kanskje er problemet omformulert. Kanskje er hele greia lagt på is. Men det vet jeg altså lite om. Jeg må nok en gang velge husmannsvarianten: Jeg får tenke og skrive meg gjennom som best jeg kan, på bakgrunn av de kunnskapene jeg har snublet over så langt i livet.

Jeg tror det må være omtrent slik: hvis man er mest opptatt av mennesket som del av naturen og mennesket som underlagt naturens lover, blir det mindre interessant å snakke om frie valg: våre muligheter og begrensninger styres av vårt genmateriale og våre livsbetingelser for øvrig. Hvis man derimot oppfatter mennesket som et ånds- og kulturvesen som samhandler bevisst med sine medmennesker og Gud, gir det mest mening å utlegge et menneskes liv som resultatet av bevisste valg. Vi velger altså i større grad selv vår livsvei.

De fleste av oss tenker lite over hvilket menneskesyn vi har, selv om dette betyr mye mer enn vi tror. Det virker inn på vårt forhold til fenomener som ansvar, skyld og straff. Det virker inn på måten vi omgår hverandre på, både i familie, vennekrets og nærmiljø og i det offentlige rom.

Tenk bare på alle tekstmeldingene som ruller over skjermen når tv-stasjonene sender sine debattprogrammer: Kan mannen styre sin seksualitet? Har kvinnen selv ansvar for de valg hun tar i forkant av en voldtekt? Kan alle innvandrere velge å lære seg norsk? Eller skal det norske samfunnet kompensere for at naturen kan være ganske nådeløs og upraktisk, i den forstand at alle mennesker faktisk ikke har så lett for å bli ”norske”?

III

En dag på begynnelsen av nittitallet sitter jeg på Deichmanske bibliotek i Oslo og leser aviser. I en utgave av Klassekampen finner jeg et rettsreferat. En ung kvinne er tiltalt for å ha stjålet og oppbevart en større mengde av et narkotisk stoff hun har kommet over hos en bekjent. Det som gjør at jeg husker oppslaget, er en av bakgrunnsopplysningene: kvinnens vei inn i tungt rusmisbruk starter når stefaren setter den første sprøyta med heroin på henne når hun er i begynnelsen av tenårene.

Bildet av en stefar som misforstår eller saboterer sitt pedagogiske mandat på en så vanvittig måte, har brent seg inn i hukommelsen og dannet et slags nullpunkt for mitt forhold til fenomener som frihet og determinisme: Hva slags grobunn for ”frie valg” har mennesker med slike ekstreme opplevelser? Og hvorfor er alt maset om ”personlig ansvar” tilsynelatende omvendt proporsjonalt med interessen for vanskeligstiltes levekår?

For ikke lenge siden leste vi i avisene at unge jenter ikke lenger vil dusje uten klær etter at de har hatt gymnastikk eller svømming på skolen. Jentene er redde for å få negative kommentarer om utseendet sitt, og ekspertene mener at dette skyldes økt grad av kroppsfiksering blant ungdommen.

Dette er et sterkt eksempel på hvordan vår tids variant av kapitalismen infiserer alle forhold i livet. Ikke en gang kroppene til ungene våre får være i fred. ”Du er ikke god nok”, sier reklamen, kapitalismens frontsoldat. ”Ok”, sier jentene, ”da dusjer vi heller hjemme”. Fædrelandsvennen tok i den forbindelse på lederplass indirekte til orde for at vi bør legge oss flate og tilpasse oss kapitalismens bivirkninger og ungenes ønsker om ikke å dusje sammen med andre. Avisas løsning er å trekke for gardina, bokstavelig talt: la de unge få dusje bak forheng og ikke i åpne dusjanlegg.

En undersøkelse viser at de fleste av ”valgene” vi foretar oss i matbutikken, er ubevisste. Vi styres i større grad av magefølelsen (bokstavelig talt) og tidligere utviklede vaner enn av rasjonelle valg. Dette vet de som plasserer produktene i butikken selvfølgelig veldig godt. Det blir derfor nesten tragikomisk at vi som forbrukere går rundt og tviholder på at vi foretar frie og rasjonelle valg, mens de næringsdrivende i bunn og grunn er reinspikkede determinister: hele produksjons-, markedsføring- og salgsvirksomheten er giret inn på en eneste ting, nemlig å styre kundens atferd slik at hun til sist trykker på ok-knappen på betalingsterminalen.

Bør vi så velge bort valgene? Er vi ofre for omstendighetene, eller er vi selvstendige og fullt ut ansvarlige for våre valg og disposisjoner? Mitt standpunkt er at vi alle i bunn og grunn er ofre. Livet er i siste instans nådeløst. Selv om de fleste kanskje kommer seg noenlunde greit gjennom livet, er det ikke i seg selv nok til å rikke på mitt standpunkt.

Vi bør velge bort valgene som sentral kategori og fortsette å undersøke og legge til rette for gode betingelser for bærekraftige liv. Det utelukker ikke at vi godt kan være mer observante på kontraktene vi inngår med hverandre og hvordan vi best kan ta ansvar for det vi makter å ta ansvar for, men de nedlatende og nærmest hånlige holdningene vi en stund har sett til dem som ikke får livene sine til å gå opp, trenger vi definitivt ikke.

Fra nyliberalt hold blir det jevnt og trutt hevdet at vi har fått en ”offermentalitet” her til lands. Filosofen Arne Johan Vetlesen tilbakeviser dette i en bokanmeldelse i Morgenbladet (11.-17.mai 2007):

”…få utsagn er mer politisk korrekte, mer flertallsunderstøttet, enn utsagnet om at vi lever i en offerkultur. Nei, vi lever i en vinnerdyrkelseskultur. Det er noe helt annet.”

Når vi skulle lære divisjon i mattetimene på barneskolen, startet vi med å bruke noe vi kalte ”rest”. Når vi delte tretti på fire ble svaret sju og to til rest. Litt senere begynte vi med desimaler i svaret, slik at svaret på regnestykket 30:4 ble 7,5. Jeg har senere alltid oppfattet bruken av restkategorier, i livet, så vel som i matematikken, som en mangelfull tilnærming. Derfor forstår jeg heller ikke hvordan vi som samfunnsborgere kan forsvare forståelsesformer der vi opererer med doble standarder. Enten er vi alle dypest sett ofre, eller så er vi alle dypest sett fiks ferdige, velgende og personlig ansvarlige borgere den dagen vi fyller 18 år. For meg er det åpenbart at den siste varianten aldri vil kunne realiseres. Derfor lander jeg på den første. Noe annet vil være å berøve livet dets grunnleggende alvor. Det er bedre å være pessimist og bli positivt overrasket i blant enn å være optimist og til stadighet bli skuffet.