------NEVERTHUNKBEFORE
-------------------------------KLAR
Kan politikken også bli det umuliges kunst og de umuliges arena?
Fem vadesteiner for revitalisering av lokalpolitikken i den postdemokratiske tidsalder
Odd Volden
”Den postdemokratiske tidsalder”? - Nå har det definitivt rablet for ham! Det får da være grenser! Og så like etter et lokalvalg, da, til og med med en liten oppgang i valgdeltakelsen. Nei, sånn er det med disse illsinte leserbrevskribentene, de er fulle av engasjement, men de vet sjelden hva de snakker om.
Vel, vel. Jeg skal være den siste til å utelukke at jeg nå kan være ute på mer enn alminnelig tynn is. Men vi trenger å gjøre noe radikalt for å redusere forskjellene i samfunnet og for å revitalisere demokratiet og det politiske arbeidet. Og det mest alvorlige for samfunnet og kulturen er at de økende forskjellene faktisk også representerer et demokratiproblem.
Men ”postdemokratisk”? På godt norsk skulle det vel bli noe sånt som ”etter folkestyret”. Mener jeg på ramme alvor at vi befinner oss i tida etter folkestyret? Tja. Vi har for eksempel lenge brukt betegnelsen ”postmoderne”. Det betyr ikke at det moderne er blitt borte, men kanskje mer at vi lever i en tidsalder der det moderne har fått så sterkt gjennomslag at vi tillater oss å ta det for gitt og å vektlegge andre forhold sterkere.
Vi tar demokratiet så til de grader for gitt at vi knapt husker forutsetningene for denne styreformen, og vi tar demokratiet så til de grader for gitt at vi knapt gidder å delta lenger. Valgdeltakelsen er lav, og medlemsskap i de politiske partiene er visstnok uinteressant for stadig flere av oss.
I Lynni Treekrems Ka farsken, en gjendiktning av Paul Bradys Steel Claw, får vi et glimt av hvordan det kan oppleves når folkestyret ikke tas på alvor:
'Ka betyr væl det å ha ei meining, når du ligg i rennestein'
Å' veit at
dæm som sitt med makta ikkje bryr sæ
for folk som oss vil sjansen aldri by sæ.
Dæm som styrer vil'kje sje oss
men dæm kjæm innom bydel'n vårres her, no rett oppunder valget
Med mykkjy snikk snakk
Inni sæ så syns dæm vi e fantepakk
Dette er presise observasjoner og klar tale. Vi må bort fra oppfattelsen av demokratiet som en styringsform der de kronisk friske og rasjonelle tar avgjørelser som skal være ”til det beste” for et stadig økende antall ”svake” og ”irrasjonelle”. Kristiansands avtroppende ordfører kan tjene som eksempel på dette. Han gikk til valg med løfter om å fokusere på ”de svake”, men når alt kom til alt har han definitivt sett ut til å trives best sammen med sine egne. Slike politikere kan vi etter mitt skjønn klare oss uten, uansett hvor ”forfriskende” de ellers måtte fremstå.
Hva så med den påtroppende ordføreren i Kristiansand, Per Sigurd Sørensen? Sørensen tar under et intervju med Fædrelandsvennen 22. september til tårene når han snakker om unger som har det vondt. Når han i samme intervju blir spurt om sitt 30-årsperspektiv for byen, inngår det i hans svar at bostedsløse om tredve år for lengst har fått bolig. Vi får ellers vite at den nye ordføreren er en mann med næringslivs- og idrettsbakgrunn, godt humør, stor arbeidslyst og stor arbeidskapasitet. Sørensen virker kapabel og tilforlatelig, og hans vei ser ut til å være brolagt med de beste intensjoner.
Men minner ikke dette likevel mistenkelig om den avtroppende ordføreren, mannen som altså forlater lokalpolitikken og kampen for ”de svake” til fordel for jobben som direktør i fotballklubben Start? Vel, vi får gi Sørensen en sjanse. Kloke av skade legger vi imidlertid ut noen vadesteiner, slik at ikke også den påtroppende ordførerens fromme intensjoner skal drukne i kravene fra toppidrettens, næringslivets og den selvtilstrekkelige middelklassens frontsoldater:
1. Alle kan yte og nyte når forholdene blir lagt skikkelig til rette. Vi må slutte å snakke om ”svake” mennesker og ”svake grupper” av mennesker. Noen mennesker og noen grupper er - permanent eller midlertidig – i utsatte posisjoner, og det er noe helt annet enn ”svakhet”. I et samfunn hvor kundemetaforen er sentral, må fellesskapet sørge for at alle har tilstrekkelig kjøpekraft, i økonomisk, sosial og kulturell forstand.
2. Du skal være mest glad i dem som trenger det mest. Vi må slutte å velge politikere som ikke har et innebygd analyseapparat som gjør dem i stand til skaffe seg oversikt over folkets helse, levekår og livskvalitet. Vi kan ikke ha politikere som til stadighet blir overrasket over hvordan mennesker i utsatte grupper har det, slik en av bystyrets veteraner ble da han i forrige periode fikk se hvordan kommunens dagsentre for mennesker med psykiske lidelser så ut.
3. Brukermedvirkere driver politikk innenfra. De folkevalgte politikerne må gå i dialog med brukerrepresentanter og brukergrupper på en langt mer systematisk måte enn det som har vært gjort til nå. Brukerrepresentanter er ikke en trussel for politikerne og samfunnet, de representerer en helt nødvendig videreutvikling av demokratiet. Når demokratiet utenfra møter demokratiet innenfra, vil vi alle komme styrket ut.
4.For at noen skal komme til orde, må noen andre holde kjeft. Dette gjelder ikke bare i bystyresalen, men også i korridorene og i det offentlige rom. Selv om ikke alle tar ordet overalt, betyr ikke at de ikke finnes og at de ikke har noe å si. Det er et betydelig problem når politikerne ikke skjønner hvor vanskelig det kan være for utsatte grupper å lage politikk av sine behov.
5. Den som er veldig sterk, må også være veldig snill. Pippi Langstrømpe har skjønt mye. Tese nr 5 er Pippis versjon av et av de flittigst siterte postulater om demokratiet: Demokratiets styrke avhenger av maktens forhold til avmakten. Lite er derfor verre enn selvtilfredse politikere. Misforholdet mellom makt og avmakt blir aldri borte, politikken er derfor ikke en arena for folk som ønsker å bli dyrket.
Lynni Treekrem, som sikkert er i slekt med Pippi Langstrømpe, skal få de siste ordene, også disse hentet fra Ka farsken, som kan høres på albumet Ut i vind (1991) og samlealbumet I manesjen (2003). Slik oppsummerer Treekrem:
Og hevnen kan bli søt for den som aldri har blitt hørt…