-------------------------------KLAR

Det bulimiske språket

Noen tanker som egentlig skulle handlet om holdninger, men som av en eller annen grunn kom til å dreie seg mest om frykten for det bulimiske språket

Odd Volden

Vi mennesker er stolte av verbalspråket. Vi er så stolte av verbalspråket at vi forveksler det med språket. Når jeg forteller om mine erfaringer som miljøarbeider på en sentralinstitusjon for mennesker med intellektuelle funksjonsnedsettelser, sier jeg gjerne at ”jeg jobbet på en avdeling med ti språkløse ungdommer”. Men det stemmer jo ikke.

Det er ikke riktig at ungdommene var språkløse. De hadde minimalt med verbalspråk: Flere av dem skjønte litt av det vi sa. Noen få kunne si noen ord, og to av dem kunne med visse anstrengelser få fram et par setninger. Resten hadde ikke antydninger av aktivt verbalspråk. Men det betyr jo ikke at de ikke hadde språk: de kommuniserte tvert i mot som bare det. Ved hjelp av tegn de hadde lært og ved hjelp av lyder, kroppsspråk og fysiske utfall av alle slag, kjempet de seg gjennom dag etter dag i det som må ha vært en ganske kaotisk tilværelse.

Vi som behersker verbalspråket er så stolte av dette at vi oppfører oss som om verbalspråket er et absolutt gode – altså noe som det ikke kan bli for mye av. Det kan visst aldri bli for mange aviser, magasiner og bøker. Det kan visst aldri bli for mange snakkeprogrammer i radio og tv. Det kan visst aldri bli for mange journalister og kommentatorer og andre snakkehoder som forklarer og diskuterer det andre journalister og kommentatorer og snakkehoder nettopp har forklart og diskutert.

Kan vi for eksempel være sikre på at vi vet nok om Carl I. Hagens forhold til Lars Sponheim før vi har hørt Viggo Johansen spørre Arne Strand om Harald Stanghelle egentlig har forstått Magnus Takvams vurdering av Thorbjørn Jaglands oppfatninger av saken? Nei, vi kan nok ikke det, og for sikkerhets skyld zapper vi innom et par snakkeprogrammer til, for å se om vi kan ha gått glipp av noen nyanser i Harald Stanghelles reaksjoner på Arne Strands tolkninger av Magnus Takvams vurderinger av Thorbjørn Jaglands oppfatninger av…ja, hva var det nå vi diskuterte igjen?

Men tilbake til noe som likner mer på virkeligheten: Noen år etter at jeg hadde sluttet i jobben på sentralinstitusjonen, satt jeg sammen med en tidligere kollega og mimret om arbeidsplassen, kollegaene og beboerne. Vi hadde lagt ned mange arbeidstimer på sentralinstitusjonen i den fasen av våre voksne liv hvor vi kanskje var som mest nysgjerrige og vare for inntrykk, og vi hadde derfor mye å snakke om. Det som overrasket oss, var at de menneskene vi var mest opptatt av og som framsto med de tydeligste karaktertrekkene, det største følelsesrepertoaret og det sterkeste engasjementet, var ikke våre kollegaer, nei; de menneskene som sto tydeligst fram, var de ”språkløse” ungdommene.

Jeg kan ennå høre og se for meg Karl Arnes gledeshyl og vegg-til-vegg-smil når han ser sin favorittmiljøarbeider komme på vakt. Jeg hører Daniellas rå latter når hun konstaterer at hun nok en gang har klart å narre miljøarbeideren som fotfølger henne. Og jeg ser og hører Kristians kontante protest når han blir utfordret på noe han ikke er interessert i: før miljøarbeideren er kommet halvveis i setningen, har Kristians hånd lukket seg hardt om de siste hårtustene, mens det korte, men desto mer effektive primalskriket skjærer i alles ører.

-Jovisst, sier kanskje den kvikke leser på dette punkt i teksten. -Vel og bra dette, men var det ikke egentlig ”holdninger” det skulle handle om i dag, da? -Joda, svarer jeg, mens jeg plutselig får veldig lyst til å gjøre som Kristian: rive meg i håret og skrike høyt. For i tillegg til en generell skepsis til opphaussingen og absolutteringen av kulturen og språket, er jeg ekstra skeptisk til psykologiserende ord og begreper.

En grunn til at jeg ikke liker mange av disse begrepene (jeg liker for eksempel heller ikke ”motivasjon” og ”personlighetsforstyrrelse”), er at forholdet mellom nytteverdien og faren for misbruk lett får en negativ verdi. Noen ord lider på et vis av bulimi, en abnorm sultfølelse; det er som om disse ordene sluker alt som kommer i deres vei, uten tanke på hva dette gjør med omgivelsene.

Men jeg får gjøre et kort sveip innom ”holdninger” likevel: Jeg husker vagt en lærebok i sosialpsykologi fra søttitallet. Der sto det noe i retning av at ”når vi skal studere holdninger, er det nyttig å vite at en holdning har tre komponenter: følelser, kunnskaper og handling”.

Jeg prøver å anvende dette på meg selv: når jeg nok har mer enn gjennomsnittlig negative holdninger til privatbilisme, så er antakelig den kunnskapsbaserte komponenten (det finnes alternativer til bilen i de fleste sammenhenger, unødvendig bilbruk er skadelig både for det fysiske og det psykososiale miljøet) og handlingskomponenten (jeg har ikke en gang førerkort for bil) sterkere enn den følelsemessige (jeg går ikke rundt og misliker folk som kjører mye bil).

Hmmm. Umiddelbart virker jo dette interessant, som mange andre psykologiske kategoriseringer, og kanskje kan det være nyttig for et eller annet formål også, men min dom (eller kanskje fordom, det spinkle empiriske grunnlaget tatt i betraktning) er likevel at slike undersøkelser hovedsaklig avler nye undersøkelser og nye snakkehoder og at kunnskapen i større grad forhindrer enn understøtter endring, i hvert fall til fordel for dem som trenger endringen mest.

Mitt overordnede motto forblir derfor at ”det finnes bare atferd og konsekvenser av atferd”. Uavhengig av om man slutter seg til mottoet eller ikke: vi må uansett passe godt på så ikke verbalspråket fortærer seg selv og oss som bruker det, og vi må til stadighet minne hverandre om at elegant konversasjon i et tv-studio ikke nødvendigvis virker befordrende på god kommunikasjon i samfunnet forøvrig.

Jeg tror mine holdninger til snakkeprogrammer på tv vil forandre seg den dagen man bytter ut rikssynsende gjengangere med mennesker med intellektuelle funksjonsnedsettelser og andre som konsekvent holdes utenfor den nyborgerlige offentligheten. Og jeg føler meg ganske sikker på at Daniella og Karl Arne hadde målbundet Carl I. Hagen og Arne Strand uten større problemer. Det er vel derfor de ikke får være med?