En håndfull muskuløse sørlendinger har gitt hele landsdelen noe å prate om i mange, mange år, i følge Fædrelandsvennens Svein Enersen. Og om noen av oss et øyeblikk skulle glemme det, vil Fædrelandsvennen neppe la oss dø i synden. Det Enersen egentlig mener, er at denne historien vil Fædrelandsvennen melke for alt det den er verdt i årene som kommer. Slik avisa melker Kilden og Start og festivalene og sponsorsamrøret og alle posørene i det offentlige rom. Slik avisa melker leserne ved å skrive dem inn i en stadig mindre, men mer eksklusiv, pirrende og lett håndterbar eventyrverden.

På nyhetsplass samme dag samler avisa ”the ususal suspects”. Tredve notabiliteter, de fleste velutdannede og i sentrale posisjoner i lokalsamfunnet, synes dette var utrolig, fantastisk, imponerende… ja, kort sagt, helt utrolig fantastisk! Utrolig imponerende! Og ikke minst fantastisk! Og viljestyrke! Og kjempefantastisk!

Nå kan vi selvsagt lure på hvorfor avisa finner det nødvendig å presentere tredve klin like utsagn. Og vi kan lure på hvor nyhetsverdien ligger, når de samme tredve oraklene lirer av seg de samme klisjéene hver gang de blir spurt om noe – om Kilden, om Start, om Sørlandet, ja, om alt som avisa til en hver tid trenger en ekstatisk uttalelse om.

Det vil si: spurt og spurt: Fædrelandsvennen tar seg denne gangen ikke en gang bryet med å presentere leserne for spørsmålet. Men Torunn Lauvdal, rektor ved Universitetet i Agder, klarer ikke helt å skjule at det faktisk ligger et spørsmål der: ”Går det an å synes noe annet enn at det var kjempestas?” er hennes retoriske motspørsmål, før hun kaster seg inn hyl(l)ekoret.

Selvfølgelig går det an å synes mye annet om toppidrettsutøvere enn det våre lemenmarsjerende lokalsynsere presterer. Man kan synes at folk som driver konkurranseidrett på høyt nivå mangler moralsk gangsyn. Man kan synes at idrettsfolk som uten motforestillinger går i symbiose med et siklende næringsliv må ha hoppet over litt for mange samfunnsfagtimer på idrettsgymnaset. Man kan synes at det å bli feiret der og da av en samlet idrettsverden får være mer enn nok. Man kan synes at det er mange mennesker som trenger og fortjener fremragende støtteapparat mer enn Andreas Thorkildsen & co. Og man kan synes at det utføres atskillig større bragder i lokalsamfunnet enn å være flink til å kaste spyd og ball.

Samme dag som Lauvdal & co synser i vei, har Fædrelandsvennen oppslag om svake støtteapparat for etterlatte ved selvmord og for rusavhengige. Det går på bakgrunn av det an å synes at Fædrelandsvennen burde begynne å dekke helse, sosial og levekår like systematisk og resultatorientert som den dekker sport og kultur og ikke nøye seg med å trykke en slenger nå og da, for liksom å vise at avisa har en slags ”sosial samvittighet”. Og det går faktisk an å synes at det er trist når biskop, fylkesmann, redaktør, rektor og røkla av samfunnstopper ikke fronter et slikt krav, men i stedet støtter opp under det stadig økende gullrusmisbruket.

 Odd Volden

Kristiansand

 Natur og kultur

(Sendt til Sandnesposten 6. august 2008, trykket)

Underlige utsagn

(Sendt til Fædrelandsvennen 16. mars 2008, ikke trykket)

Betegnelsen ”vanlige folk” er upresis, unyttig og ubrukelig, men benyttes dessverre til overmål av politikere, journalister, spaltister og andre som ønsker å spisse budskap de ikke kan argumentere rasjonelt for.

Foreløpig siste mann ut er Fremskrittspartiets gruppeleder i Kristiansand, Tor S. Utsogn. I forbindelse med et nytt forsøk på å lokalisere overgangsboliger for soningsdømte i Kristiansand uttaler Utsogn: - Hvis vanlige folk kan bo på landet, kan vel også folk i overgangsbolig gjøre det.

I mange sammenhenger ser vi at betegnelsen ”vanlige folk” knyttes opp mot ”normalitet” og gjennomsnittsverdier, i utsagn som ”vanlige folk er heterofile”,  ”vanlige folk kjører bil”  - og altså ved å sette ”vanlige folk” som en motsats til folk som har begått kriminelle handlinger. Å bruke betegnelsen ”vanlige folk” på denne måten, representerer mer enn en språklig forflating: Det faller inn under det den franske sosiologen Pierre Bourdieu kaller  ”symbolsk vold” og har store konsekvenser for hvordan vi oppfatter og forholder oss til våre medmennesker.

Det er nærliggende å tolke Utsogn dithen at ”vanlige folk” her skal bety det samme som ”andre mennesker”, slik at setningen skal leses slik: ”Hvis andre  mennesker kan bo på landet, kan vel også folk i overgangsbolig gjøre det.” Det er et utsagn det går an å forholde seg til. Da blir det imidlertid lett å argumentere prinsipielt mot utsagnet: Hvis argumentet er gyldig, må det kunne gjentas av hver eneste politiker fra Kvadraturen til Bortelid. Men siden det alltid er mulig å finne et sted som er mer grisgrendt enn det som til enhver tid er foreslått, vil overgangsboligen rett og slett bli borte et sted på veien, ettersom den nettopp skal representere en overgang til det samfunnet den soningsdømte kommer fra eller vil flytte til. En turistforeningshytte inne på fjellet vil per definisjon ikke kunne fungere som overgangsbolig.

I samme reportasje vises det til ”seks psykiatriboliger” og ”seks pu-boliger”. Dette er også hjelpeløs formidling. Det som er korrekt, er at det finnes mennesker som av forskjellige årsaker trenger tilrettelagte boliger. Slik tilrettelegging skal finne sted i alle bydeler og i alle sammenhenger, men har ingen ting i en reportasje om overgangsboliger for soningsdømte å gjøre.

Velformann Per Gjelsten avslutter det hele med at ”her finnes også nervøse lidende, og for dem er dette en katastrofe. De vil bli livredde for å møte de kriminelle”. Gjelsten har selvfølgelig full rett til kringkaste sine fordommer, men da må han ikke skyve andre beboere foran seg. Min erfaring er at vi som har psykiske lidelser er atskillig mer inkluderende enn Gjelsten når det kommer til hvem vi ønsker og evner å omgås.

Men vi har selvfølgelig alle våre grenser. Derfor: Kan jeg protestere hvis Tor S. Utsogn, Per Gjelsten eller Vidar Kleppe ønsker å flytte til Tinnheia?