Ventetiden for å få låne en av Min kamp-bøkene på biblioteket er opptil ett år. Folk som ikke har råd til å kjøpe Min kamp, kan kanskje finne trøst i at Knausgård neppe har mye å bidra med for fattigfolk. På side 220 i bind 1 skriver Knausgård: "Følelsen av at framtiden ikke finnes, at den bare er mer av det samme, betyr at en hver utopi er meningsløs. Litteraturen har alltid vært beslektet med det utopiske, så når det utopiske mister mening, gjør også litteraturen det."

Denne påstanden er i slekt med Erlend Loes tese om at verden er "ferdig oppdaget". Dette er sikkert behagelige "sannheter" for dem som har rykket seg løs fra de betingelsene som fortsatt gjelder for store deler av verdens befolkning og som også gjelder for noen hundre tusen mennesker i Norge. Men for fattige og marginaliserte i alle land er fremtiden i høyeste grad i spill og utopien derfor fortsatt meningsfull.

Det blir man minnet på i møte med en atskillig kortere og billigere versjon av historien om gutten som blir plaget av sin far, men som likevel kommer ganske godt ut av det: På YouTube finnes det et førti år gammelt liveopptak fra San Quentin-fengselet der Johnny Cash synger A Boy Named Sue. Sangen varer i tre minutter og sju sekunder og er aldeles gratis. Nå er Johnny Cash selvfølgelig ikke i nærheten av å være like viktig og like stor som Karl Ove Knausgård, men for noen av oss kan han kanskje likevel gjøre nytten?

Odd Volden,

Kristiansand

Pat Metheny til Sørlandet?

(Sendt Fædrelandsvennen 7. mars 2010, ikke trykket)

Snart har vi på plass nye kulturhus i Mandal og Kristiansand. Universitet i Agder får nye og tidssvarende lokaler for musikkundervisning og -forskning. Det har vært lite snakk om hva alle kulturhusene kan fylles med, utover kjerneaktivitetene. Her er mitt bud:

Den amerikanske gitaristen, komponisten og bandlederen Pat Metheny har i snart førti år vært en av de store stjernene på jazzhimmelen, med appell også til andre publikum. Metheny er for eksempel opphavsmannen til kjenningsmelodien til P2s program Verdibørsen. Han har vært Artist in residence ved jazzfestivalen i Molde og har også, tidlig i karrieren, spilt inn musikk i Norge.

Hans siste prosjekt, Orchestrion, som han viste fram i Oslo tidligere i år, dreier seg om samspill med selvspillende, mekanisk kontrollerte instrumenter, som Metheny har fått oppfinnere og ingeniører til å utvikle for seg. Konserten, eller skal vi heller si seminaret, viste oss en kreativ kunstner og en superb, men ydmyk underviser som tar prosjektet sitt i stadig nye retninger og til stadig nye høyder.

Nå kommer jeg snart til poenget: I følge en av norsk jazzjournalistikks grand old men, Roald Helgheim, og i følge nettleksikonet wikipedia, stammer Pat Metheny fra Mandal (på morssiden)! Så hvis det noen gang skal tenkes stort og synergisk på den kulturelle innholdssida i sør, så bør det være nå.

Mandal kommune, Kilden og UiA bør snakke sammen snarest mulig, med henblikk på å få Metheny til Sørlandet i 2012, gjerne med med fullt band i Kilden og med kammerjazz eller soloopptreden i Mandal. Metheny har et så stort og trofast publikum i Norge at det neppe vil by på noe problem å fylle opp Kilden, selv om Metheny foreløpig ikke er allmannseie lokalt.

Det rytmiske miljøet på UiA kan hedre Metheny med et æresdoktorat eller et gjesteprofessorat. De bør også alliere seg med de spisskompetente teknologimiljøene på Sørlandet, med henblikk på et samarbeid rundt utviklingen av selvspillende instrumenter.

I tillegg kan noen med fordel tilby seg å hjelpe Metheny med slektsgransking og geografiundervisning. Under konserten i februar påsto han at han stammet fra "den norske vestkysten". Sånt no kan mi ikkje ha no av!

Odd Volden,

Kristiansand

Har Karl Ove en personlighetsforstyrrelse?

(Sendt Morgenbladet 21. juni 2010, trykket)

Med sin anmeldelse av Min kamp. Femte bok gjør Morgenbladets litteraturanmelder Bernhard Ellefsen det umulig å ikke minne the litteratis om at det antakelig bare er et tidsspørsmål før en av våre litteraturinteresserte psykiatere eller psykologer finner det for godt å diagnostisere romankarakteren Karl Ove. Både symptomer (alkoholkonsum, relasjonsbrudd, selvskading, sosial angst) og oppfattelses- og forståelseformer (grandiositet, narsissime), gjør at man ikke trenger være veldig opptatt av psykisk helse og uhelse for å tenke i retning av det legene og psykologene liker å kaller ”personlighetspatologi” og ”personlighetsforstyrrelse”.

Litt bakgrunn: Den fremste personlighetspsykiateren i Norge, Sigmund Karterud, ny-diagnostiserte Knut Hamsun psykiatrisk i forbindelse med Ingar Sletten Kolloens biografiarbeide. I tillegg skrev Karterud (sammen med Christian Schlüter) Selvets mysterier, der også romanfiguren Nagel blir underkastet psykodynamisk analyse.

Sigmund Karterud er bokaktuell med Personlighetspsykiatri (Gyldendal, 2010). Finn Skårderud fremhever i sin like ferske lærebok Psykiatriboken (Gyldendal, 2010) personlighetsforstyrrelsene som "orkesterplass til faget psykiatri". Det er derfor neppe slik at man, verken i medisinen eller i kulturen, kan avfeie fokuset på personlighetspatologi som noe som kommer til å forsvinne av seg selv, bare man ignorerer det lenge nok.

Bernhard Ellefsen siterer Sigurd Hoel, som sier følgende om en annen forfatter: "Hvis han er noe til dikter, gir han i sin diktning på en eller annen måte så nærgående avsløringer av seg selv, at ingen etterfølgende litteraturhistoriker kan gjøre saken stort verre". Det kan ikke være tvil om at forfatteren Karl Ove Knausgård har nådd langt med hensyn til å realisere dette idealet.

Men ved å insistere på det romanaktige, har han ikke også gjort romanfiguren Karl Ove til fritt vilt for psykopatografene? Det kan, i lys av personlighetspsykiaternes ambisjoner, virkelig være grunn til å undre seg over hvem som til slutt blir stående igjen som den som trekker bort det siste sløret.

Det er egentlig ganske kinkig, dette. Hvis psykiaterne og psykologene går løs på Karl Ove, vil resultatet bli ekstremt synlig. Både leserne og litteratene vil kunne føle dette som et overgrep, både mot seg selv, Knausgård og Karl Ove. Hvis patografene lar Min kamp ligge, vil de bli oppfattet som prinsippløse og feige. De vil da overlate til leserne å spekulere i Karl Oves psykiatriske habitus. For enten man liker det eller ikke: eplet er spist. Personlighetspatologi finnes, i hvert fall som en stadig sterkere påstand.

Konsekvensene av å koble psykoanalytisk (psykodynamisk) tenkning og psykiatrisk personlighetsdiagnostikk er en nærgåenhet som Sigurd Hoel ikke kunne forutse. Psykoanalysen har i tidligere tider vært å oppfatte som en motvekt til den gruppetenkningen som medisinsk klassifisering representerer. Det psykiatrisk-diagnostiske språket og det psykodynamiske språket kombinert, derimot, er tilnærmet umulig å verge seg mot for den som blir utsatt for det.

Hva Karl Ove Knausgård kan ha forutsett eller ikke forutsett, får vi kanskje vite i bok seks. men litteraturhistorien vil uansett vise om Knausgård ble den som temmet personlighetspatologenes grenseløshet, eller om han gjorde opp regning uten vert da han bestemte seg for å skrive Min kamp.

Odd Volden,

Kristiansand